Det var fortvilte økonomiske forhold som var rådende etter første verdenskrig, med voldsom prisstigning på alle vareslag, uten at det ble gitt nevneverdig kompensasjon. Så kom krisene med arbeidsløshet og lønnsnedslag. Det ble en forsvarskamp for å komme best mulig ut i nedgangstidene som førte til en rekke arbeidskonflikter.

 

De som hadde sitt levebrød i statens tjeneste hadde inntil 1920 holdt seg isolert i hver sin organisasjonsbås, fordi en ikke lenger oppnådde kompensasjon for prisstigning i en hardhendt lønnspolitikk fra statsmaktens side, førte det til en rekke innspill for å danne en fellesorganisasjon for statsfunksjonærer. En rekke organisasjoner møttes i 1921. Det fremkom stor uenighet om den nye organisasjonen skulle være en kamporganisasjon i samarbeid med LO eller en selvstendig organisasjon med fullt herredømme over sine handlinger. Dette forsinket stiftelsen av samleorganisasjonen.

 

Av vel 2,7 millioner innbyggere var det registrert 26 600 arbeidsledige i Norge. Martin Tranmæl vant fram med et forslag om at Arbeiderpartiet ikke skulle slutte seg til Komintern (en sammenslutning av alle lands kommunistiske partier for å få i stand et kommunistisk verdensparti). Mindretallet meldte seg ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti.

 

Uenighet om tilslutning til LO for statsfunksjonærer førte til at 11 organisasjoner møttes den 5. juni. Dette var gjennombruddet for stiftelsen av Statstjenestemannsforbundet (STAFO). Det ble nedsatt en dyrtidskomite og vedtatt retningslinjer for det videre arbeid:

 

-                     lovfestet forhandlingsrett for offentlige tjenestemenn

 

-                     representasjon i en lønnsnemd

 

-                     lønnskonflikter avgjøres ved voldgift

 

Konstituerende møte ble avholdt 17. november i Justisbygningen i Oslo med 12 organisasjoner til stede. Møtet startet kl. 19.00, og kl. 23.45 var den nye organisasjonen en realitet. Den midlertidige formann, Otto Nagell, ble valgt til STAFOs første formann.

 

 

Statstjenestemannen (stafonytt) kom ut med sitt første nummer og det ble 16 nummer med 222 sider det første året, med stort innslag av annonser. Bladet kostet kr. 4,- i året og var ikke obligatorisk for medlemmene, noe som førte til lav tilslutning. Utgiver var et reklamebyrå. Bladet var derfor ingen økonomisk belastning for forbundet. Forbundssekretær I. Sverdrup Holt var første redaktør.

STAFO, gikk sammen med andre tjenestemannsorganisasjoner, til sak mot staten for å verne sin rett overfor et stortingsvedtak 5. juni om 10 % lønnsreduksjon fra 1. januar 1928.

Dommen falt 5. februar og gikk ut på at staten enstemmig ble kjent uberettiget til å redusere lønningene etter Stortingets vedtak i 1927. Staten anket. Det ble inngått et forlik med en viss tilbakevirkende kraft.

 

I forbindelse med forliket ble det gjort en viktig protokolltilførsel: Det henstilles til Regjeringen å utrede spørsmålet om lovfestet forhandlingsrett og opprettelse av en tjenestemannsdomstol med den forutsetning at det skulle føres forhandlinger med organisasjonene om disse spørsmål før proposisjonen ble fremsatt.

 

 

STAFO fikk eget kontor i Rosenkranzgaten 13B, med kontortid to ganger i uken fra 18.30 til 20.00.

 

Rosenkranzgaten 13B

 

Året startet dramatisk med at bondepartiregjeringen Hunseid gikk ut med et rundskriv som rammet statstjenestemennene. Her het det blant annet: Den statsfinansielle stilling er så vanskelig at lønnsbudsjettet, som er uten sammenligning den tyngste på utgiftssiden, må ned for å få et rimelig forhold mellom statens utgifter og inntekter. Veien å gå er å få antall tjenestemenn redusert.

 

Regjeringen Hunseid gikk av og ble erstattet av regjeringen Mowinckel, som ønsket forhandlinger med organisasjonene. Resultatet ble en frivillig lønnsavkorting. Dette var et nederlag, men i sakens endelige avgjørelse var det uttrykkelige forutsetninger om kompensasjoner. Dette medførte at to av Statstjenestemannsforbundets viktigste saker fra starten av, ble gjennomført: Lov om forhandlingsrett og opprettelse av tjenestemannsrett. Mottoet for året ble seier gjennom nederlag.

 

 

Sikringsfondet opprettes.

 

 

Lysere utsikter for Norge. Statstjenestemannsforbundet tok initiativ til å redusere lønnsavkortningen og oppnådde sammen med de andre statstjenestemennsorganisasjonene en reduksjon på vel 50 % året etter.

Lønnsnedslaget helt opphevet.

 

Kontoret flyttet til Karl Johans gate 23.

 

 

Medlemstallet passerer 10 000.

 

 

Nei til innmeldelse i Landsorganisasjonen med 104 mot 2 stemmer.

 

Statstjenestemannen (stafonytt) ble overtatt av forbundet som utgiver og sendt til alle medlemmer.

 

 

Ved inngangen til året sto Statstjenestemannsforbundet sterkere enn noen gang. Den tyske okkupasjonen kullkastet med et slag alle forbundets planer for normal virksomhet. Årets Representantskapsmøte, som var utlyst før 9. april, måtte avlyses. Styret gikk inn for å verne statstjenestemennenes interesser og redde hva som reddes kunne. Forbundet sluttet lojalt opp om Administrasjonsrådet (et forretningsministerium ble opprettet 15. april som et alternativ til Quislings kuppregjering).

 

Forbundets kontor var åpent som vanlig. Her var det en stadig tilstrømning av tjenestemenn som ba om råd. Spørsmålene gikk på om de skulle søke ut av byen og slutte seg til de norske styrker, hvor de skulle dra, om det var galt å gjøre dette eller annet som de ordinært var pålagt i tjenesten. Konkrete svar kunne i de fleste tilfeller ikke gis.

 

Forhandlinger om lønnsvilkår ble møtt med at det fra statens side var ingen som visste hvordan arbeidsvilkårene ville arte seg fremover, og at statskassen derfor måtte lettes for flest mulige utgifter.

 

Den 25. september forbyr Reichkommissar Josef Terboven samtlige norske politiske partier med unntak av Nasjonal Samling, og utnevner kommissariske statsråder, og dermed var Administrasjonsrådet oppløst. Spørsmålet om hvorvidt forbundets virksomhet skulle fortsette eller ikke ble som følge herav inngående drøftet. Resultatet ble at virksomheten burde fortsette så lenge som mulig. En rekke saker i forbindelse med okkupasjonen var oppe til behandling og bearbeidelse overfor myndighetene: Midlertidige tjenestemenns oppsigelsestid, lønn under evakuering, dekning av utgifter ved tvangsutflytting og militære tjenestemenns lønn etter oppløsningen av forsvaret, for å nevne noen.

 

 

Innenriksdepartementet besluttet 15. februar at medlemskap i Nasjonal Samling heretter vil bli tillagt avgjørende vekt for ansettelse i offentlig tjeneste og stillingsopprykk. Statstjenesemannsforbundet som en av 43 organisasjoner, med til sammen 700 000 medlemmer, skriver et protestbrev til Terboven. Terboven innkaller 18. juni organisasjonslederne i anledning protestbrevet, tilbakeviser protesten og arresterer 5 av dem som hadde undertegnet brevet.

 

Statstjenestemannsforbundet var en av mange organisasjoner som på møtet ble meddelt en navngitt kommissær. Forbundet ble velsignet med sekretær i Indredepartementet Sven Getz. Umiddelbart etter møtet dro kommissæren ledsaget av formannen Håkon V. Ruud til forbundskontoret og overtok nøkler og kasser mv. Getz innkalte sekretæren, som fikk ordre om ikke å fratre. Så avsatte han i tillegg til formannen nestformannen og et styremedlem.

 

 Ruud sendte dagen etter et brev til de gjenværende styremedlemmer: Jeg ble i går avsatt som formann i STAFO i henhold til forordning fra Indredepartementet og som forbundets leder i form av kommissær er oppnevnt sekretær Getz, Indredepartementet. Ruud refererer videre i brevet til samtalen med Getz: ”Er styret enig med Dem, vil det vel ikke samarbeide med meg” Jeg svarte: ”Jeg er sikker på at styret er helt enig med meg, det er ingen grunn for styret til ikke å samarbeide med Dem”.

 

Ruud avsluttet brevet med at styret bør være interessert i å få det best mulige ut av den situasjon STAFO hadde kommet i. På en konferanse dagen før kommissær Getz skulle holde sitt første styremøte ble spørsmålet om hvordan STAFO skulle forholde seg til den nye situasjonen inngående drøftet. Alle medlemmene som var imot den tyske okkupasjonen hadde mest lyst til å stanse virksomheten. Men overveielsene førte like naturlig tanken hen til at det tross alt ikke var riktig å kapitulere. Organisasjonen hadde under alle omstendigheter sin betydning som vaktvern for medlemmene. Dessuten var man slett ikke i tvil om at hvis arbeidet stanset, ville det i det minste lede til at okkupasjonsmaktens ”norske” forbundsfeller ville ta over.

 

Styremøtet under kommissærens ledelse fikk en ganske dramatisk åpning, da et av styremedlemmene nektet å ta Getz i hånden. Møtet artet seg nærmest som et kryssforhør av Getz om hvordan han ville legge arbeidet an. Kommissæren stilte seg forholdsvis imøtekommende på de vesentligste punkter. Han skulle ikke delta på styremøtene som resulterte i at det ble oppnevnt midlertidig formann og nestformann. Getz skulle få seg forelagt styreprotokollene for å påse at det ikke ble drevet politisk virksomhet, og av samme årsak skulle Statstjenestemannen forelegges ham i korrektur. Den midlertidige formann, Erik Bjørkdal, gjorde forbundet en stor tjeneste ved å påta seg det utakknemlige verv. Det var et betydelig personlig offer å stille seg på en slik uriaspost.

 

På Representantskapsmøtet i september ble sakene behandlet stort sett under trykkende taushet. Politiet var i beredskap og kunne være på pletten på korteste varsel hvis noe skulle inntreffe.

 

Nazistene var ivrig etter å endre fullstendig statstjenesten etter sin politiske kokebok. Det var angrep på en rekke av de skanser STAFO hadde bygget opp gjennom år. Indredepartementet var hovedaktør. I en ”forordning” om ansettelser i offentlig tjeneste het det at søkere som på grunn av sin politiske holdning ikke ga full sikkerhet for at de med full kraft ville gå inn for den politiske nyordning, ikke måtte ansettes i offentlig tjeneste. Søknadene skulle kun skrives på Indredepartements søknadsskjema og passere NS Personalkontor, Offentlig tjeneste. Høyere tjenestemenns ansettelser ble forelagt Rikskommissæren.

 

 

STAFOs virksomhet var på defensiven. Styret arbeidet trutt og energisk for medlemmenes interesser – motparten var okkupasjonsmakten og de norske nazister eller begge i forening, og resultatene uteble i en tung tid.

 

Ny arbeidstid på 48 timer for samtlige tjenestemenn ble en hard påkjenning i en matknapp tid, hvor mange etter hvert nærmet seg sultegrensen. Det var en vond tid både materielt og åndelig.

 

Statstjenestemannen (stafonytt) kom ut med 5 nummer i 1942 og 2 nummer i 1943, mot det som da var ordinært, 10 nummer. I 1944 og fram til frigjøringen kom bladet ikke ut i det hele tatt..

 

 

Allerede den 2. mai innkalte formannen til styremøte den 11. mai. Det var ikke lett å få tak i alle. Et av styremedlemmene som hadde vært medlem av NS ble selvfølgelig ikke innkalt. Den tidligere formann Håkon V. Ruud, samt tre andre som Terboven hadde avsatt, tiltrådte styret.

 

Ved frigjøringen var alle bestemmelser som var gitt vedrørende statstjenestemennene i okkupasjonstiden blitt opphevet og gammel arbeidstid ble innført igjen. Den første sak forbundsstyret fikk til behandling var å foreslå et medlem i en komite for granskning av statstjenestemennenes forhold under okkupasjonen.

 

Mange pene ord ble sagt om STAFOs holdning og arbeid under krigen. Det var en lykke for statstjenestemenn at forbundet eksisterte og opptrådte på alle statstjenestemenns vegne.

 

7. juni var STAFO med på å feire kongens hjemkomst.

 

 

Av praktiske grunner ble feiringen av STAFOs 25-årsjubileum i 1948 utsatt til 12. mai 1949.

Festmøtet i Universitetets Aula ble en høytidsstund, da både konge, kronprins og kronprinsesse tok i mot innbydelsen og var til stede. En rekke andre innbudte var også til stede. Her nevnes representanter for storting og regjering, administrasjonen og representanter fra tjenestemannsorganisasjoner i andre nordiske land.

De kongelige ønskes velkommen til festmøte i Universitetets Aula – kong HaakonVII, kronprinsesse Märtha og kronprins Olav (delvis skjult nærmest bilen)

 

STAFO-fakkelen tas i bruksom logopå forsiden av Statstjenestemannen (stafonytt) og på brevark.

 

 

Forbundskontoret flytter til Storgata 10B

 

 

Årlige Representantskapsmøter går over i Representantskapsmøter/Landsmøter hvert tredje år

 

 

Endring i vedtektene gir statspensjonister adgang til medlemskap i STAFO

 

 

 

STAFO flytter til nye kontorer i Maridalsveien 31B

 

STAFO er den største og eldste partipolitiske uavhengige hovedsammenslutning – 19 000 medlemmer i 57 medlemsforeninger

STAFO 50 år – mottakelse i Den Mauriske Hall på Hotell Bristol for utenlandske gjester, representanter fra tilsluttede organisasjoner mv. Jubileumsmiddag samme sted.

 

 

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) etablert 1. januar. STAFO var en av de fem organisasjonene som sto bak etableringen. Den nye organisasjonen representerer over 72 000 arbeidstakere innen både stat, fylkeskommune, kommune og privat sektor. STAFOs formann Aage Lagem ble valgt til leder for den nye hovedsammenslutningen for statsansatte (YS-S). STAFO er dermed ikke lenger en hovedsammenslutning for statsansatte. STAFOs medlemstall ved etableringen var ca. 23 000.

 

Første fargebilde i Statstjenestemannen (stafonytt).

 

 

Streik – 1 823 av STAFOs medlemmer streiket fordi Staten i lønnsoppgjøret ikke ville diskutere mindrelønnsutviklingen som statsansatte opplevde i 1983. Den generelle rammen i oppgjøret var for lav til å opprettholde kjøpekraften til medlemmene. I tillegg var heller ikke Staten villig til å løfte statspensjonistene opp på et mer rettferdig pensjonsgrunnlag. Streiken var kortvarig, og konflikten ble avgjort i Rikslønnsnemd.  Kjennelsen i nemnda ga STAFO-medlemmene en betydelig bedre avtale enn tilbudet var før streiken.

Bladet Statstjenestemannen skifter navn til STAFO-nytt. Det nye navnet understreker at det er STAFOs talerør og tar hensyn til at ikke alle medlemmene er statstjenestemenn.

 

STAFO flytter til Lakkegata 3 i egne kjøpte lokaler,

 

Hedersprisen ”Årets tillitsvalgte” blir delt ut for første gang. Den første prisvinneren var Nils P. Øxseth fra Funksjonærforbundet ved NSB.

 

 

STAFOs Pensjonistforening starter opp.

 

Formann i STAFO blir endret til leder i STAFO.

 

 

STAFO markerte 75 år på selve stiftelsesdatoen, 17. november, med 70 personer til stede, deriblant YS og YS-S leder. Jubileumsmiddagen fant sted på Pers Hotell, Gol under STAFO-konferansen.

 

 

STAFO inngikk en samarbeidsavtale med KFO om et forpliktende sentralt samarbeid i forhold til samfunnspolitiske, lønnspolitiske og organisasjonspolitiske spørsmål.

 

 

Enstemmig landsstyrevedtak ga grønt lys for at samarbeidet med KFO utredes mht. fusjon.

 

 

Flerfaglig Fellesorganisasjon(2fo) slutter seg til fusjonsprosessen og Trippel oppstår.

 

 

PRIFO slutter seg til fusjonsprosessen og Trippel blir Trippel +.

 

 

Trippel + får ikke tilstrekkelig flertall (44 – 34 stemmer)på Landsmøtet (del 1) i juni.

 

Gardermoen Airport Hotell. Del 1 av Landsmøtet

 

 

På Landsmøtet (del 2) i november stemte 44 for og 38 imot fusjon med 2fo og PRIFO.  (KFO hadde trukket seg tidligere på høsten da de ikke oppnådde positivt vedtak på sitt landsmøte). Resultat: Ikke 2/3 flertall for fusjon, og STAFO fortsetter som selvstendig organisasjon.

Ingerid B. Bjercke blir valgt til STAFOs første kvinnelige leder.

 

 

STAFO-nytt skrives stafonytt.

 

STAFO Ung starter opp.

 

Navneendring fra Statstjenestemannsforbundet til STAFO begrunnet i at forkortelsen STAFO har blitt benyttet i de fleste sammenhenger i mange år både internt og eksternt

 

Årlige Representantskapsmøter erstatter Landsmøter.

 

. 

 

 

Otto Nagell                   1923-30                                     

Håkon V. Ruud             1930-41

Erik Bjørkdal                 1941-45

Håkon V. Ruud             1945-46

Andreas Faafeng           1946-53

Ivar Johannessen           1953-55

Andreas Faafeng           1955-57

Hans Jespersen             1957-61

Bjørn Bjørnsen              1961-75

Aage Lagem                 1975-78

Konrad B. Berthelsen    1978-87

Jan Erik Gulbrandsen     1987-2004

Ingerid B. Bjercke         2004